The end.

Trist sant? Bestemte meg i går for at jeg skal slutte med denne bloggen. Det har vært godt, men det mistet sin mening. Adios :)

Email.
Charlotte.johansen@sbnett.no .. ta kontakt.

Defekt

Heisann... Hvis du ka lese dette. Bloggen min er litt defekt for tiden. En kan ikke se en fullverdig(?) blogg i fra internettprogrammet Chome, eller Safari. Kun Mazilla. Siden det er kun foreldrene mine, så vidt jeg vet, som bruker mozilla, så hva gjør jeg da?

Etter over fire hundre blogginnlegg er det litt trist å begynne på nytt, men hva er liksom valget? Dene bloggen blir jo å være slik den er, urørt. Den blir flytende ute i cybenspace i noen hundre tusen år fremover, og til slutt vil noen finne den og det hele blir som en bibel. Sant? Nei, seriøst. Jeg syntes det er litt trist jeg, for jeg liker bloggen min. Og det at blogspot kan man endre theme på uten å plages i tre år. Det er det som er dumt men ipublish og blogg.no. Så jeg spørr igjen, hva skal jeg gjøre? Jeg vet rett og slett ikke. VG-blogg er jo en mulighet der og, men vet ikke helt. Får se. Skal fortsette å lete etter ulike bloggsteder.

Charlotte

Naturfag again.

Jeg misunner Inger... Hun har 'studiedag' i dag. Denne kunne jeg trengt. Ligger ikke akkurat noe bak pensum, men hadde vært litt gøy å fått arbeidet selvstendig med fagene. Ja, tror jeg på ta en studiedag en eller annen dag.

Nå har vi om å ha et sunt kosthold, kroppens forbrenning og slikt.

Har dobbeltime i naturfag, og denne timen er ferdig om 20 minutt.

Heartbeat

For øyeblikket sitter jeg på skolen, og er såvidt våken. Ble plutselig skikkelig trøtt, det er sikker fordi jeg gikk ute, i kulden, for så å komme inn i et varmt rom. Godt.

I går var jeg og Pappa og Renate på spinn 1, og fysj for ei trening. Conny er så sinnsykt flink, sier jeg bare. Men. Første bakken begynte ryggen min å verke, sluttet heller ikke i løpet av treningen, bare bet meg i leppa og fortsatte. Burde egentlig trene litt ryggmuskler på styrkerommet, men fant ut at "Mage/rygg" er kanskje bedre, så må vel sette meg opp på en time i løpet av uka. Hjølp.

Så det så. Nå skal jeg ha dobbeltime i engelsk, enkeltime i fransk og så dobbeltime i naturfag. Så skal jeg småløpe hjem og rydde rommet, som ser (som vanlig) bombet ut. Klokka 19.00 skal jeg på Body Balance, og etterpå kick power med Adde og Håkon. Haha, jeg gleder meg.

Siden det nå er snø ute, og is omtrent over alt, går jeg på skolen. Noe som i seg selv er ganske greit, og trivelig. På Leivset fikk jeg jo bussturen og ventetiden på å stå i mine egne tanker, den tiden har jeg liksom fått tilbake nå. Men. Jeg skulle ønske jeg kunne slippe å gå alene. Det er litt ensomt i lengden. Treffer på nada folk på gåturen. Jeje. Min ipod touch er god underholdning, heldigvis. Hjerte.

# Charlotte, fra en rosa sky

Concrete angel

In the end of it all, the end of the existense of life, the senses gets stronger, more powerfull. Your nose can smell just a little bit more than before, and your eyes can see a bit more than they ever did. Every touch from the loved ones touches your heart and every heartbeat hurts. You can see the tears of your own flesh and blood, your own little honniebug, your little darling. And then it all ends.

Beep, beep, beep, the alarmclock shouted from the bedside table. «Get up my dear, it is time to go», as she walked into the kitchen she took a deep breath, trying to ease the pain in her heart. «Have some bread baby, but be in a hurry. We are leaving in ten minutes.» The bombs had struck the west side of the city last night, in a few hours the germans would arrive the little town, this was their only chance for survival. «Time to go», the handsome, tall and slim father declared. His face looked ten years older than his true age. His «dirty» blood made the whole family, this beloved ones, in a great danger. If anything happended to his little girl, it would be all his fault. There were no one else to blame. «Hurry baby, here is your jacket, quick now.» They stepped out of through the door, out of their once loving and safe house. Now there were not a single safe spot in this world for them. Lost. Down the street, take the first to left and then walk towards the farm. This was the descrition they had gotten by his pal on work. The little family on three were going to stay on the farm for a couple of weeks. They took the first to left, yes, this is it. But something was wrong. The alley the three of them just arrived, just lead to a closed area. This street was nothing but a dead end. A trick. No farm. Just a trick.

Three tousand human beings died that very year. Not in the whole world, not in that special country, but on that very courner of the city. Three tousand lifeless bodies got carried away, one by one. The rain was pooring down, the children were crying for their parents and the adults were trying their best to help the removal of the destruction. In the middle of the mess, a little family was to be found. A woman, slim and pretty, her clohes covered in mudd. The loving husband by her side, young and handsome. By their side, their little daugther, shouting. Covered in blood she shook her parents, tears rolling down her cheaks in a constant river.

The war was a fact. Destrucion was that one thing the germans knew how how to play, drop a bomb, leave the area «clean». With bowed necks, tearfull eyes and heavy hearts the unwanted humanbeings had wandered down the streets. Not a single word had been spoken, no sounds, no cryouts. They knew what was happening, but yet they did not run. Death became clearer and the senses got stronger. Every breath, smell, noice and touch was as clear as the sun. This was their faith, their destiny. Faith is not a choise, at least not for the lost ones; children and adults of the dirty world, dirt under the nails of «the clean ones», their true identity.

«Mummy ? Mum, where are you? Daddy? Oh Daddy I am scared, where are you? Please don't leave me, Mummy.» A little girl shook her mothers hand as she watched the life slip out of her eyes. She was now alone, alone in a cold, destructive world.A destructive world who wanted her dead. The walls surrounding the dead end reflecteded her cries, and flung back the scary sound, she normally would be scared, but this pain, this pressure at heart made nothing matter. Nothing else mattered than her, now dead, parents. She was only ten years old, but she had read the condescending words in the news paper. The picture from a distant land, where the bomb had fallen the day before. The children across the world who felt the same way as she did. Where did they go ? They did they find shelter, support, food and love? Where did the road home go? In this caos nobody could tell her, nobody could care for her. In the search for their loved ones that little girl became so unimpotrant, so irrelevant. Tomorrow the germans would propably hit the town by dawn, armed down to their bones, guns, cars and attidutes the devil would fear. The remaining living of the lost ones would be in great danger, to flee was their only hope, their only chance of survival.

A statue stands in a shaded place,
An angel girl with an upturned face;
Her name is written on a polished rock,
A broken heart that the world forgot.

• Martina McBride, concrete angel

Update.

Ho hei. Skoleblogging er bra, eller hur ?
Skrev ikke lørdagskveld, for nettet ville ikke funke. Men, lørdag, så sov jeg lenge, Inger var sosial med Robert og Vanja. Etter er rask dusj stakk vi til Micheal og Morgan (søskenbarnene). Der fant vi ut at vi skulle ta en snartur til Steinkjer og spise frokost. 1 stk minimeny+en cheeseburger. Nam. Snoket rundt i huset deres og satt på dataen til Micheal da vi kom tilbake. Han er forresten et musikkgeni. Virkelig.

Dro til broren deres igjen i løpet av kvelden og spiste taco sammen med dem. Da vi kom hjem, spilte jeg og Inger The sims 2, og så film til i halv to tida. Søndag var det tidlig opp og på toget. 8 timer på toget, med kanskje 2-3 timer soving. Drakk en kopp kakao og ble så kvalm at jeg bare krøp sammen med jakka til Inger over meg og trodde jeg skulle kaste opp.. æsj.

Da jeg kom hjem ryddet jeg litt på rommet mitt, dro og så på nyvogna vår (ja, vi har kjøpt oss vogn. En Savsjö. Hihi, stilig ? Kom hjem igjen og la meg under dyna, låg å snakket med Kristine og bare slappet av, og vips hadde jeg sovet i en og en halv time. Sorry Kristine <3. Nærmest krøp i dusjen, skikkelig trøtt i trynet. Men tror du jeg fikk sove da jeg la meg ? Nei. Jeg låg våken lenge, og vridde meg, om og om og om igjen. Skikkelig irriterende. Men jeg kom meg da opp i morges, null problem. Litt småsutrete da jeg fomlet meg ut soveromsdøra, men det gikk fort over. Frokostjuice er nam.

Nestetimen skal vi ha om psykisk helse. Et prosjekt som begynner nå, der vi skal få vite om hva som skjer, hva skolen kan gjøre, vi kan gjøre osv. Spinning med Pappa og Renate i dag, gleder meg som en unge. Jey!

Candy candy candy

God morgen Norge. Lol.

Våknet plutselig klokken 1, og da hadde Inger vært våken i norn timer. Jeje. Sosial jeg da. Hoppet i dusjen, og nå spiser jeg godteri til frokost og ser på at Robert ogVanja spiller GTA. Inger prøver å være pro i RUN.

På tur til Sparkjøp

I går var vi på sparkjøp en tur, og en tur hos broren til Inger og Vanja, også var vi på resturant med ei venninne av Vanja og barna hennes. I dag skal vi til Inderøya og besøke tanten og onkelen deres. Så i kveld skal vi spise taco hos broren deres igjen. Sosialt liv vi lever da.

SE FLY

Toget hjem i morgen går 09.15 fra stasjonen. Satser på en ventefri tur denne gangen.
Jeg har koset med dette lille uhyret i en del timer nå. Like sjarmert hver gang.

Charlotte

peiskos på morgenen

Nå sitter vi i leiligheta til Vanja igjen. Slapper bare av med tv og fyr i ovnen. Trivelig. Vi skal på kinaen i femtiden, så inn mot Trondheim og robbe Sparkjøp for alt slags ting. HAr ikke noe andre planer i dag, ennå slappe av og bruke penger. Hehe.

Skriver mer senere i dag og forteller hva som ble innhandlet.

Charlotte
mishu

Can't stand the way you tease

Hei. Endelig kommen til Verdal. Nå sitter jeg og Inger i leiligheta til Vanja og Robert og slapper av. De er i bursdag, så vi har stedet for oss selv. Kom frem hitet i 10-11 tida i går kveld, etter en lang togtur. Først var toget 20 minutter for sent til stasjonen, og så ble vi stående en time i Lønsdalen. Så, ja. Vi spiste Durumkebab med en gang vi kom fram og fant ut at den smaker SÅ mye bedre enn de vi har på Fauske. Nammenamme.

I dag har vi vært på Steinkjer hos tannlegen, tenk det da. Inger satt knapt i tannlegestolen i fem minutter, ni timer på tog for fem minutter da?! Men godt med ferie, det er det. Jeg, Inger og Vanja har gått fra det ene kjøpesentret til det andre i dag. Var i Steinkjer, på Øra ( Verdal ) og i Levanger. Trivelig dag ja. I morgen skal vi til Trondheim.
Bra kveld lalalala

Satser på å ikke være ruinert før lørdagen kommer, selv om det er stor sjanser for det.

Nå skal jeg kose mer med katten til Vanja, som ingen vet hvilket kjønn har. Den heter bare katta. Svært kosen liten sak.

Charlotte