Galtvorts påskekrim

Tidlig en søndagsmorgen i begynnelsen av påskeferien, hvor størstedelene av elevene på Galtvort hadde dratt hjem, var definitivt ikke denne uforutsette overraskelsen det første Argus Nask hadde forventet å finne utenfor kontoret sitt.
Han spurte et nattevandrende portrett ikke langt unna, om hvem som muligens kunne være synderen, og de portrettet, som forøvrig var av en småsenil hippogrifftemmer.
De nominerte var professor Uffert, madam Knipe, og de uhelbredelige trøbbelmagnetene Fred og Frank Wiltersen.

Rasende trampet Nask opp til rektor Humlesnurrs kontor, og forlangte at de fire ble brakt inn til et avhør, for deretter å la den skyldige tortureres på gamledagers måter.
Dette gikk selvfølgelig ikke Humlesnurr med på, men han var enig i at det skulle være mulig å høre hva de hadde å si angående saken.
Etter å ha sendt bud etter nevnte mistenkte i saken, ankom først en nokså motvillig Uffert, deretter spankulerte madam Knipe inn, med sin vanlige strenge mine, og til sist dyttet Frank Fred inn døren, og fulgte tett etter selv, med sine sedvanlige skøyeraktige flir.
«Da er alle til stede,» sa rektor Humlesnurr enkelt, og gjorde tegn til Dult om at det var greit å sette seg på den ledige stolen. «Argus, om du vil være så vennlig og meddele grunnen til denne lille.. Forsamlingen, for professor Uffert, madam Knipe og de unge herrene Wiltersen?»
Så begynte vaktmesteren på Galtvort høyere skole for hekseri og trolldom sin fortelling..

Klokken var 5 på morgenen, og for å våkne før noen av de plagsomme elevene var oppe og skitnet til det fine gulvet hans, hadde Nask kledd på seg de fillete støvlene sine, og gikk trøtt ut døren fra kontoret sitt, hvor han hadde fått nok en natt elendig søvn i kontorstolen sin.
Utenfor kontoret hadde han, til sin overraskelse funnet en blomsterbukett med et fint lite kjærlighetsbrev festet til, en liten sjokoladeflekk var smeltet til baksiden.
Vantro leste han gjennom kjærlighetsbrevet like nøye som han leste sine kjære brevkurs i magi for futter.
«Åh, kjære Nask. Du er mitt liv, mitt alt. Helt siden det øyeblikket vi møttes, har jeg visst at du var den rette for meg. Jeg innser nå at jeg burde ha fortalt deg dette tidligere, men jeg håper det ikke er for sent. Jeg elsker deg, og jeg håper du vil være min for alltid.»
Med et ansikt som helt klart uttrykte Nasks vantro overraskelse, og også hans sinne over at det garantert var et par av de rakkeraktige elevene ved Galtvort som tullet med ham, trampet han opp til rektors kontor, hvor han nå befant seg.

«Kjærlighetens veier er uransaklige, Argus.» smilte Humlesnurr, med et lurt glimt i de lyseblå øynene.
Fra Nask kom det ikke noe utdypende svar, bare en sur grimase.
«Så, på hvilket grunnlag er det vi har akkurat disse fire samlet her for å løse dette.. Mysteriet?»
«Portrettet i gangen til kontoret mitt sa det var de som hadde vært der iløpet av natten.» svarte Nask, med et mistenksomt blikk på Wiltersentvillingene, som åpenbart var de hovedmistenkte i hans øyne.
«Vent, vi har da ikke skrevet noe kjærlighetsbrev til Nask.» sa Fred, med et flir.
«Vi holder oss til jenter. På vår alder.» gliste Frank, med et «du-er-ikke-god-nok»-blikk til Nask.
Etter en kort latter, smilte Humlesnurr oppgitt, og ba tvillingene heller fortelle sin historie.

Klokken var 3 om natten, eller morgenen, alt etter om man er et A- eller B-menneske, og Wiltersen-tvillingene var som vanlig ute på fantestreker.
For øyeblikket var planen å henge opp ledetråder for å bringe Gnav til Nasks kontor, litt tidligere enn vaktmesteren hadde forventet at den uendelige kampen deres skulle begynne.
«Hei Frank, vi skulle ikke bare matet en av dem med en kjærlighetseliksir, så den ble forelsket i den andre?»
«Det, min gode mann, ville vært en fantastisk idé. Hvor gjorde vi egentlig av restene fra den vi lagde til bursdagen vår?»
«Vel, jeg tror de påskeeggene vi fylte i fjor med eliksiren fortsatt er i kofferten vår.» Fred begynte å lete forsiktig rundt i den store kofferten de hadde drasset med seg og nederst på bunnen fant han en lilla kartong. «Jepp! Her er'n!» Han gliste stort og åpnet pakken for å lukte på et egg. «Ush..den lukter litt..gammel. Kan vi fortsatt bruke dem?» Frank tok et sniff av sjokoladeegget. «Jada, sikkert, eliksiren er jo ikke giftig om den står over lengere tid. Er vi heldige har den kanskje bare blitt sterkere.» Begge to delte det samme slue gliset.

Humlesnurr flirte smått under halvmåne-brillene sine. «Å hvem var så offeret i denne kjærlighetsspøken?» Wiltersentvillingene så usikkert på hverandre, offeret de hadde planlagt å lure hadde ikke blitt påvirket, da var det vel ikke farlig å fortelle? «Hermine Grang var offeret, vi hadde plantet kartongen med eggene på biblioteket for at hun skulle se dem. Hun kom aldri og da første time begynte rakk vi ikke å ta med eggene. De var borte da vi kom tilbake igjen.»

Humlesnurr begynte å gå i ring, dypt forsvunnet i diverse tanker. «Professor Uffert. Hva gjorde så De nede ved Herr Nask sitt kontor før klokken 5?» Dolorosa ikledd sitt vanlige rosa antrekk så høyst utilfreds med å være på Rektors kontor som en hvilken-som-helst bråkemaker.Hun tittet bort på Wiltersen brødrene. «Jeg skulle følge etter tvillingene. Det er alltid noen som står opp tidlig og utfører dagens første spøk, jeg hadde håpet å få bevis på at det var dem og utvise tvillingene en gang for alle!» Hun smilte mot Fred og Frank, de gliste bare tilbake. Professor Uffert fortsatte.

Klokken var nesten 4 da en rosa skikkelse med staven parat beveget seg ned til Storsalen. Dolorosa hadde fått vite at to skikkelser beveget seg rundt på skolen med en koffert i hånden. Hun antok at dette var tvillingene med en gang. I sitt stille sinn forestilte hun seg ulike straffemetoder og hvor herlig stille skolen ville bli uten dem. Hun kom til Storsalen, men den var tom og hun fortsatte mot biblioteket. Da hun kom inn så hun ingen tegn til tvillingene eller noen andre, men en lilla kartong. Hun spaserte bort og åpnet kartongen for å finne 4 sjokoladeegg pakket fint inn.

Humlesnurr hvilte øynene på Uffert med et smil om munnen. «Fristelsen ble for stor og du måtte smake på et egg?» Professor Uffert fnyste. «Så klart ikke, jeg er da ikke dum.» Wiltersen tvillingene så på hverandre. «Jeg tok et egg for å inspisere det og gikk til mitt eget kontor. Resten lot jeg ligge igjen på biblioteket.» Humlesnurr snudde seg så mot Madam Knipe. «Og De kjære Madam Knipe, fant de noen sjokoladeegg på biblioteket?» Madam Knipe med sin strenge mine og litt sløve blikk så på Humlesnurr. «Så klart gjorde jeg det, det er vel ikke uvanlig at elevene er så tette i pappen og ikke leser skiltet hvor det står hva du kan og ikke kan ta med inn. Jeg konfiskerte det og la det inn på kontoret.» Kontoret med konfiskerte godterier og andre søtsaker hadde aldri vært overfylt selvom konfiskeringen hadde pågått i flere år. Ingenting ble kastet fordi det skulle regnes som bevis, men hvor ble det da av..

Klokken var kvart over 4 og Madam Knipe hadde våknet tidlig av det hun trodde var bråk inne på biblioteket, da hun kom inn derimot var det tomt. Alt hun kunne se var en lilla kartong på det nærmeste bordet. Hun løftet det opp og luktet på sjokoladen. Etter flere år med å konfiskere godteri viste hun hva slags sjokolade dette var. Belgisk TrippTropp sjokolade, det beste på markedet. Hun fnyste over hva slags søl det ville blitt om de smeltet på en bok. Madam Knipe gikk så rett inn på kontoret med påskeeggene og lukket døren.

«Etter å ha hørt historien til dere alle har jeg nå skjønt hvem som skrev kjærlighetsbrevet til vår kjære Argus.» Humlesnurr smilte mot tvillingene, Madam Knipe og Professor Uffert. «Vel, Albus? Hvem var det?»


LØSNING SKRIVES I KOMMENTAR