Can I have this dance ?

Blandet humør. Er litt sånn paff på en lei måte, for en overaskelse. Og glad, for i morgen er det helg, og jeg er bare i godt humør for tida. I dag så tiendeklassen Max Manus, en utrolig bra film, om en mann med samme navn. Etter noen runder på kjøpesentret med Andreas, gikk jeg hjem, ryddet og gikk til Heidi. Var hos Heidi noen timer, så gikk vi ned til gata, hun skulle til Bestemoren sin, og jeg hjem. Heidi er da min veldig koselig og snille venninne. Så når hun leser dette, blir hun nok å smile.

I morgen har jeg matematikkprøve, som jeg ikke kommer til å få høyere enn fire på. Det e fordi jeg ikke helt har 'hue' eller forståelse nok til matematikken vi driver med. Men jeg gjør mitt beste, noe som er ganske mye synes jeg, og noe mer kan jeg ikke gjør. Slik er den saken. I morgen skal jeg også ut på tur. Min bror henter meg etter skolen, og da bærer turen nordover. Jeg skal til mine besteforeldre(beklager uttrykket) i Hamarøy. De har (heldigvis, takk og lov!) internett, så jeg kommer nok til å skrive i løpet av helgen. Mine besteforeldre bor på en sjarmerende liten plass som heter Helland. Det er nok ikke mange som har hørt om stedet, det er veldig lite. Men hvis jeg nevner Knut Hamsun, ringer det kanskje en bjelle. I nærheten der ja !

Ellers kan jeg si jeg er i bedre form enn før helgen. Snufser og hoster enda, men er i alle fall oppegående. Jeg var hos legen på onsdag, og fikk klagd litt. Hehe. Fikk tilbake resultatene av blodprøvene. De har heldigvis negativ. Jeg har ikke lungebetennelse, og ikke kikhoste. Legen ville være hundre prosent sikker, så skal å besøke vampyrene i morgen klokken 10.45. I tillegg til litt blodtapping, ble jeg satt på en antibiotika, som skal ta knekken på monsterbakteriene som er å leker Ghetto med immunsystemet mitt. Så håper det virker, begynner å bli grusomt lei nå.

Ja, stakkars Mamma, leser bloggen min, og skjønner virkelig ikke hvem jeg er forelska i. Vel, beklager, det får du ikke vite enda. Meeeen, du kjenner meg, jeg blir nok å jable løs om ikke så kort tid. Jeg er bare sånn. Lev med det. Vedkommende vet det heller ikke, selv om jeg har lyst å fortelle. Han betyr bare for mye for meg, til at jeg kan ødelegge ting.. Nok en gang. Men i den nærmeste fremtid, kanskje jeg lar det glippe, hvem vet. ?

"Someday, mabye you and I.."